mandag 4. april 2011

1600-talets kvinneideal

Dorothe Engelbretsdotter er ein viktig person i norsk litteraturhistorie. Ho var ikkje berre den første kjende kvinnelege forfattaren i Noreg, ho regnas også som den første norske forfattaren som klarte å livnære seg på skriving. Den kombinasjonen var det nok ikkje mange som såg føre seg då ho levde – Ho var tross alt norsk i eit dansk-styrt land, og ikkje minst kvinne i eit mannsstyrt samfunn.


Bortsett frå at ho vart fødd i Bergen i 1634 veit vi lite om barndommen, oppveksten og utdanninga henna. I 1647, som ung jente på berre 13 år flytta ho til København. Der fann ho inspirasjon til å byrje med skriving, ein lidenskap ho bar på resten av livet. Som 18-åring gifta ho seg med sin fars kappelan, Ambrosius Hardenbeck. Dei fekk til saman 9 born, og budde i saman i Bergen.Som sagt var Dorothe ein suksessfull forfattar, og blir omtala som ein av dei fremste representantane for barokkdikting i Norden. For det meste skreiv ho rimbrev og leilighetsdikt , som var to store sjangrar den gong. Ho levde i eit samfunn og ein tidsalder der det var uvanleg og nesten uhøyrt at ei kvinne skulle skrive, og då kom det fort rykte om at det var mannen henna som skreiv verka henna. Som den sterke dama ho var brydde ho seg ikkje noko stort om dette, og held fram med diktinga si tross dei vonde orda frå mannfolka i København. Det viste seg å vere eit godt val, og i 1682 fekk ho kongens privilegium på ti år, som igjen vart fornya i 1692. Dette kom som eit resultat av at bokhandlarar og boktrykkarar trykka verka hennar som sine eigne, og tok fortenesta sjølv. Dette gjorde ho rasande, og ho sende brev til kongen i København som då gav ho ein slags ”copyright” på alt det ho hadde skrive.


Livet henna var prega av mykje sorg, noko som vi også kan sjå i tekstane henna. 8 av dei 9 borna henna døyde, og den siste mista ho kontakten med da han flytta utanlands. Då ektemannen henna også døyde i 1984, levde ho resten av livet som enke. Dessverre slutta ikkje elendigheta der, som prikket over i`en brann også huset henna opp i bybrannen i Bergen. Då måtte ho nok ein gong søkje kongen om hjelp. Han gav ho skattefritak og ein ny plass å bu, og etter det blei livet litt enklare å leva.

Dorothe Engelbretsdotter skreiv på ein diktande, kjenslevar og freidig måte som fenga lesaren på ein anna måte enn den andre religiøse diktinga på den tida. Med det ho skreiv ville ho overtale og omvende, formane og undervise, gi håp, glede og trøst, samt takke og ære Gud. Dette resulterte i at ho blei veldig populær, og i motsetning til Petter Dass fekk ho trykt opp bøkene sine før ho døyde som 82 åring.

Dorothe Engelbretsdotter var ei kvinne med stå-på-vilje, noko som sikkert trengtes for å være kvinnelig poet på den tida. Ho held fram med det ho elska sjølv om ho fekk mykje motgang. Ho let seg korkje knekke av mannfolka som tala ufint om ho bak ryggen henna eller alle dødsfalla og all sorga. Med andre ord kan vi i dag sjå på ho som eit kvinneideal som var langt føreåt si tid. Det er berre dumt at ho ikkje har fått like mykje merksemd som Petter Dass og dei andre mannlege forfattaren som levde samtidig som ho.

Dersom du vil lese meir om Dorothe Engelbretsdotter, er desse linkane ein god start. Dei er også kjeldane mine.
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Dorothe_Engelbretsdatter/utdypning

søndag 13. mars 2011

La meg bringe kjærlighet der hatet råder



Sjølv om denne bønna kallast Frans av Assisis bønn er det einigheit om at det ikkje er han som er forfattaren. Det seiast at denne bønna vart skrive på byrja av 1900-talet av en ukjent forfattar. Diktet er tilskrevet Frans av Assisi, sidan den gjenspeilar hans ånd og levemåte. 

Denne fredsbønna har vorte populær over store delar av verda, og du kan finne den både på utedoar, postkort og stueveggar i mange heim. Grunna til at denne bønna har vorte så kjent er vel fordi den treffer noko i oss alle.

I første avsnitt ber han herren om å gje han kreftar til å gjere alt betre på jorda. Han vil vera hans reiskap for fred og kjærleik, og beskriv punktvis korleis han ville gjort verda til ein betre plass å leva for oss alle. I andre avsnitt skriv han meir om korleis vi menneskjer burde oppført oss mot kvarandre. Det at det beste ein kan gjere for å gleda seg sjølv er å sette andre først. 

Som sagt er det nok ikkje Frans av Assisi som har skrive dette, men det gjenspeilar korleis han var da han levde. Han var ein livsnytar som kom frå ein god familie. Han fant etterkvart ut at meininga med livet hans var å leve som dei fattige, og som 25 åring solte han alt han eide og gav det til dei som trengte det meir enn han. Fleire beundra Frans av Assisi for vala sine, og etterkvart fikk han fleire disiplar som følgde hans eksempel. Han via sitt liv til å hjelpe andre, og prøvde på mange måtar og leve som Jesus sjølv gjorde i sin tid. Derfor er det ikkje rart at fredsbønna blei tilskrive hans namn og ånd.


Eg vil seie at diktet er høyst aktuelt også i dagens samfunn. Slik vi lever i dag sjer vi krig, ufred og urettferdighet kvar dag, og eg trur ikkje at det kjem til å forandra seg med det første. Hadde vi alle levd etter denne bøna hadde nok verda sett ganske ansleis ut!

Kjeldane mine har du her, og du kan godt lese meir der om du er interessert i korleis Frans av Assisi levde livet sitt.

lørdag 12. februar 2011

kor mangt eit hastig ord ville ein ikkje kjøpe tilbake med gull for å ha usagt?

Dei aller fleste av oss har nok høyrt om Snorre Sturlason og kongesogene som han skreiv. Aller helst har du nok lese om han på skulen eller sett han på eit eller anna tv-program, kanskje til og med lese om han i ei bok. Men kven var eigentleg Snorre Sturlason? Kva gjorde han for å bli så kjent?

Snorre var ein høvding, sagaforfattar og skald. Mange trur at Snorre var ein skikkeleg Nordmann, men der tek dei feil. Snorre Sturlason vart født på Hvamm på Island i 1179. Han vaks opp hos fosterforeldre, og fosterfaren hans blei omtalt som Islands klokaste mann og dåtidas mektigaste høvding. Der fikk han lære både å lese og skrive, i tillegg til opplæring i latin, teologi, geografi og Islandske lovar. Ein tru også at det var her han fikk kjennskap til, og interesse for, eldre historisk litteratur.

Etter at Snorre vart vaksen blei også han ein mektig mann på Island. Han var høvding, og hadde det øvste embetet i Alltinget, som er Islands parlament. Han var gift med Hallveig Ormsdotter og fikk tre dotrer; Hallberra, Tordis og Ingebjørg.

Det er diskutert om Snorre var ein god politikar eller ikkje, men hans evne til å skrive, analysere og reflektere har det aldri vore tvil om. Snorre byrja som ein skald, og hans fyrste verk, Edda, er ei lærebok i skaldskap. Etter kvart, og spesielt då han kom til Noreg blei han inspirert til å skrive kongesoger. I Kongesogene skildrar Snorre etableringa og utviklinga av det norske kongedømet frå tidlig på 900-talet. Han omarbeidet andres materiale, og Snorres beskriving av det som skjedde skil seg frå det tidlegare sagaforfattarar skreiv. Han skreiv meir realistisk og fikk fram tankar og motiv, samt sosial struktur og det politiske spelet på ein heilt ny måte. Han droppa dei eldsprutande drakane og det andre overnaturlege, og vart sett på som moderne samanlikna med historikarar lenger sør i Europa.

Sjølv om vi naturlegvis må ta det Snorre skriver med ein spade salt, er det er ikkje tvil om at kongesogene til Snorre har hatt mykje og seie for norsk nasjonsbygging og vår kunnskap om tidleg norsk historie. Eg håpar at du har lært litt meir om Snorre Sturlason no. Viss du har lyst til å lese meir, kan du ta deg ein tur innom linkane under bilete.


Lenkjer:

onsdag 2. februar 2011

Bursdagsborn

I går hadde min samboar og beste ven, Ine, bursdag. Ho fylte heile 19 år, og byrjar og nærme seg det skremmande ordet ”vaksen”. Eg og Martine bestemte oss for å gjere noko koselig for ho på dagen henna, så når ho vakna kom vi med muffins og kakao på senga til ho, mens vi song bursdagssongen med dei vakre songsstemmane våre.


Så nok ein gong, gratulerer med dagen som var Ine, vi er veldig glade i deg!

torsdag 27. januar 2011

Ein ny vri på nynorsken

Da var det tid for blogging på nynorsk! Sidan norsklæraren vår synas det er så trist og leit at vi ikkje likar nynorsk, har ho kome på ei morosam oppgåve for at vi skal få eit anna syn på faget. Oppgåva består av at alle i klassen skal lage seg sin eigen blogg, der dei skal skrive alt på nynorsk. I tilegg til at vi får skrive om det vi sjølv vil, får vi titt og ofte nye tema vi skal skrive om, som som oftast er knytt til norskfaget og det vi lærar på skulen. Ein viktig del av oppgåva er å kommentere på bloggane til dei andre i klassen så vi får tilbakemeldingar på det vi skriver.

I klassen vår er det blanda følelsar rundt blogg-prosjektet, og det er ikkje alle som er like begeistra som meg. Eg derimot, gledar meg til å ta fatt på nynorsk-blogginga, og ser på dette som ein frisk pust i skulekvardagen. Å prøve noko anna enn den vanlege tavleundervisninga er spennande, og det er ikkje tvil om at andre lærarar har noko å lære her.

Kven veit, kanskje eg blir reine Ivar Aasen når vi kommer til våren?